Steinalderen i Finnmark

Steinalderen i Finnmark varte i nesten 8000 år – helt frem til 1800 f. Kr. Vi skiller mellom eldre (9500-4500 f. Kr.) og yngre (4500-1800 f. Kr.) steinalder. Dette skillet er i hovedsak basert på endringer i råstoff og teknologi, og ikke ved innføringen av jordbruket som i Sør-Norge. Gjennom hele steinalderen levde menneskene i Finnmark av jakt, fangst og fiske. De bodde i skinntelt og i torvgammer. Menneskene lagde også redskaper av bein og horn, men i dag er det stort sett steinredskapene som er igjen. I Øst-Finnmark spesielt er det imidlertid bevart en god del organisk materiale, både redskaper og matavfall. Vi vet derfor ganske mye om hvilke arter fugl, fisk og pattedyr man spiste. 

ELDRE STEINALDER  (10000 – 4500 f. kr)

De første menneskene bosatte seg på Finnmarkskysten for ca 11.000 år siden – ikke så lenge etter at innlandsisen hadde trukket seg tilbake fra kystområdene. Hvor menneskene kom fra vet vi ikke. Lenge har man ment at de kom nordover langs det som i dag er norskekysten. Men en østlig innvandringsvei var også mulig. Ny forskning har vist at det var isfritt i de nordlige områder av Russland på denne tiden.  

De første menneskene som kom til Finnmark, kom trolig omtrent samtidig som resten av kysten av dagens Norge ble befolket. Antakelig hadde de skinnbåter, slik at det var mulig å krysse både sjø og elver. Vi må regne med at befolkningen i Finnmark ikke har vært stabil og isolert gjennom eldre steinalder, men at stadig nye folk har kommet og andre har dratt, og at forskjellige grupper har hatt kontakt med hverandre, møtt hverandre til fester og seremonier, og utvekslet kunnskap og ting!  I begynnelsen bodde folk bare ved kysten, men utover i eldre steinalder bosatte folk seg også i innlandet.

Den såkalte ”Komsakulturen”
Tidligere har man kalt funnene fra eldre steinalder i Finnmark for Komsakulturen, oppkalt etter de første funnstedene ved Komsafjellet i Alta, hvor geologen Anders Nummedal i 1925 fant de første boplassene fra eldre steinalder i fylket. Slike boplasser finnes langs hele kysten. Begrepet har vært omdiskutert, og i dag brukes det ikke av arkeologer. Men fortsatt kan man støte på det i eldre litteratur, og blant folk flest.

 En viktig innvending mot begrepet er at det viser til noe statisk og enhetlig, selv om det er snakk om et stort geografisk område og en tidsperiode på flere tusen år. Vi bruker derfor i dag begrepet eldre steinalder. Det arkeologiske materialet fra eldre steinalder viser at det har skjedd flere endringer i råstoffbruk, teknologi og bosetningsmønster.

Naturforholdene
Etter at isen hadde trukket seg tilbake og landstriper og fjorder lå åpent i dagen, til for ca 11 000 år siden, besto vegetasjonen av vier, gress og lyng. Snart vandret bjørka inn og for rundt 9000 år siden kom også furua.

 Klimaet har variert gjennom steinalderen, og klima og flora påvirker dyrelivet. De første årene etter istidens slutt må dyrelivet ha lignet det i andre arktiske strøk, der selen og andre sjøpattedyr har vært viktige byttedyr, i tillegg til fisk og fugl. Etter hvert ble dyreslag som holder til på vidde og i skog viktige, som rein og elg.

Hvor bodde folk i eldre steinalder?
Fra den tidligste fasen kjenner vi bare boplasser ved kysten; innlandet var fortsatt dekket av is. På kysten finner vi boplasser både innerst i de store fjordene og på ytterkysten. Ofte lå boplassene svært utsatt til for vær og vind, på smale eid og nes eller på små øyer, hvor man hadde tilgang til havet fra flere sider. Komsafjellet var en øy på denne tida da havnivået var 70 meter høyere enn i dag. Senere i eldre steinalder er hovedtyngden av bosetningen konsentrert på kysten, men nå kan det ha vært en sesongvis utnyttelse av innlandet. Mot slutten av eldre steinalder tas også innlandet i bruk for alvor. Dette kan ha vært sesongvise opphold eller det kan ha blitt etablert egne innlandsgrupper. Befolkningstettheten har trolig vært lav, men likevel kan menneskene hatt ulike territorier eller områder som de bodde i.

Steinråstoff
Det var stor variasjon i råstoffbruken i eldre steinalder. De vanligste steinslagene til redskaper var kvartsitter (både fin- og grovkornede), ulike former for chert (hvit, grå, sort, grønnhvit), bergkrystall, jaspis og hvit kvarts. I tillegg finnes enkelte innslag av ordentlig flint. Mot slutten av eldre steinalder, da man begynner å ta i bruk slipeteknikken, kommer også de mykere steinslag som grønnstein og skifer. Mange sorter chert (en finkornet stein som var god til redskaper) og andre steiner finnes bare i begrensede områder og funn i andre områder viser at folk også i eldre steinalder reiste over store avstander for å hente råstoff, eller for å bytte med hverandre.

Andre ting
Med unntak av et par beingjenstander fra Mortensen i Varanger, kjenner man kun til materiale av stein fra eldre steinalder. Det gir selvsagt ikke et riktig bilde av hvilke ting folk har hatt, fordi alle tingene av bein, skinn og tre har råtnet og blitt borte. For å overleve de kalde årstidene i Finnmark, må man ha hatt gode klær og boliger, og vært dyktige til å samle og oppbevare mat og andre ting man behøvde, men det er altså vanskelig å finne spor etter alt dette!

Hus og bolig
De sporene vi har etter boliger tyder på at man ikke reiste boliger som skulle stå lenge, men bodde i telt og bak vindskjul. Dette betyr at folk var relativt mobile i den eldste fasen. Skinntelt var nok den vanligste boligtypen, men det finnes eksempler på at folk har reist mer solide hus av torv også. Boligene var små, rundt 10-15 m², og det er derfor sannsynlig at husholdet har bestått av ”kjernefamilien”, eller andre små familieenheter, i hele eldre steinalder.

Religion
Vi har ikke funnet noen levninger etter religion eller tro fra eldre steinalder i Finnmark. Det kan være at helleristningsteinene på Slettnes på Sørøya ble laget helt mot slutten av eldre steinalder, men det er høyst usikkert. Disse steinene ligger slik at de er vanskelige å datere ut fra høyde over havet. Men dette betyr ikke at folk i eldre steinalder ikke hadde noe åndelig liv, eller lagde bilder av dyr, mennesker, hendelser eller med religiøse motiver. Kanskje de ble laget på materiale som har blitt borte, eller kanskje vi ikke har funnet dem enda! I Nordland finnes det flotte slipte helleristninger fra eldre steinalder, så teknikken og ideen fantes.

YNGRE STEINALDER (4500 – 1800 f.Kr.)

I yngre steinalder skjer det endringer i forhold til i eldre steinalder, for eksempel når det gjelder teknologi, råstoffbruk og huskonstruksjoner. Kildetilfanget blir også bedre og mer variert, i og med at det i noen områder av Finnmark er bevart en god del organisk materiale. Yngre steinalder deles inn i 3 ulike faser:

Fase 1             4500-3700 f.Kr.

Fase 2             3700-3000 f.Kr.

Fase 3             3000-1800 f.Kr.

Naturforholdene
Klimaet blir kjøligere for rundt 5000 år siden og det skjer en gradvis avskoging av kystområdene. Dette skjer ikke så raskt, og ved slutten av yngre steinalder er det fortsatt mer furu- og bjørkeskog i kystområdene enn det er i dag. På Finnmarksvidda er vegetasjonsbildet trolig det samme som i dag ved slutten av yngre steinalder. Disse endringene i vegetasjonen kan ha ført til en gradvis forflytting av bestanden av elg og rein.

Det kan med større avstand mellom reinens sommer- og vinterbeite, men dette har gitt seg sterkest utslag i tidlig metalltid. Det marine økosystemet holder seg imidlertid stabilt, med forutsigbare maritime ressurser. Landhevingen i yngre steinalder er mindre enn i eldre steinalder. Mens landet steg med 45 meter i løpet av eldre steinalder i bunnen av Altafjorden, lå havnivået bare ca 25 meter over dagens nivå ved inngangen til yngre steinalder.

Råstoff
I yngre steinalder blir nye steinråstoff tatt i bruk i Finnmark. Skifer blir etter hvert et av de mest brukte steinråstoffene. Skiferen krevde en ny teknikk, hvor redskapene først ble hogd eller saget til emner som så ble slipt glatte og skarpe. Skifer ble spesielt mye brukt til kniver, spyd og pilspisser. Fortsatt brukte man harde steinsorter som chert, kvartsitt og kvarts, og det var spesielt til skrapere og økser at man brukte hardere steinsorter. I den første fasen av yngre steinalder er slipte skiferredskaper ikke så utbredt som senere, og da lager man fortsatt hogde pilespisser av finkornet steinmateriale utbredt. Noen mener at skiferredskapene var spesielt godt egnet til fangst av sjøpattedyr som sel, hval og hvalross.

Typiske arkeologiske funn fra yngre steinalder i Finnmark
Fase 1: Flatehogde pilespisser med spiss basis. Kantretusjerte halvmåneformete kniver av chert. Kamkeramikk (Varanger). Kantretusjert (ikke slipt) skiferpil (Slettnes-pilen). Relativt lite skifer. Helleristninger.

Fase 2: Skifer viktigste steinråstoff. Flatehoggingsteknikken forsvinner (men tas opp igjen i tidlig metalltid). Pyhensilta-(eller Nyelv-) piler (lange, slanke skiferpiler). En- og toeggete skiferkniver. Bladformede spydspisser av skifer. Helleristninger.

Fase 3: Skiferspisser med tange og mothaker. Eneggede skiferkniver. Rik beintekonologi (mest bevart i Varangerområdet). Større hus med 2 ildsteder. Helleristninger

Selv om det ofte bare er steinredskapene som er bevart på de forhistoriske boplassene, brukte menneskene også andre råstoff, som bein, horn og tre, til redskaper. Bevaringsforholdene for organisk materiale varierer, og de fleste funn av slike gjenstander har vi i Øst-Finnmark, spesielt rundt Varangerfjorden. De vanligste gjenstandene er fiskekroker, harpuner, lystergafler, pilspisser, kammer, prener og nåler, og det var mest utbredt å bruke bein og horn fra rein, men også selknokler har vært brukt. Fra slutten av yngre steinalder har vi også det eldste metallfunnet fra Finnmark; en hamret kopperdolk datert til ca 2000 f.Kr. Den ble funnet i en hustuft i Karlebotn i Varanger, og metallet til denne var trolig importert fra Karelen eller Øst/Sentral-Russland.

Bosetningen
I yngre steinalder ble boplassene lagt til viker og fjorder. Det er mange tusen hustufter fra yngre steinalder i Finnmark, og de er ofte synlige som forsenkninger i bakken langs de gamle strandvollene. Menneskene anla gjerne boplassene sine nær sjøen. I begynnelsen av yngre steinalder var husene generelt mindre enn senere, og de har gjerne bare et ildsted. I fase 3 blir husene større, noen kan ha hatt et golvareal opp mot 70 m². De fleste utgravde husene er imidlertid ikke så store. Det er geografiske forskjeller i det at hustuftene i Øst-Finnmark er noe større enn de i Vest-Finnmark. Noen forskere mener at endringer i husstørrelse og overgang til to ildsteder, kan bety at husholdet ble større, enten ved at flere familier bor sammen, eller ved at ”kjernefamilien” utvides. Husene i yngre steinalder hadde ofte en mødding like utenfor husveggen. Dette var ikke en ren avfallshaug. Vi finner også hele og fine ting der. Det er også funnet menneskeskjeletter i disse møddingene ved Varangerfjorden. Menneskene bodde trolig lenger på samme boplassene i yngre steinalder enn i eldre steinalder, og folk ved kysten utnyttet i stor grad havets ressurser. Men man hadde også flere sesongboplasser hvor deler av eller hele gruppen oppholdt seg kortere perioder av året, for eksempel for å fiske laks, drive reinjakt, sanke egg og dun.

Graver
Fra yngre steinalder er det funnet noen få gravrøyser hvor de døde har blitt dekket av stein. Det er også funnet spor av andre typer graver, for eksempel inne i husgolvet og i møddingen. De flestse gravene ligger på sørsiden av Varangerfjorden. Antall graver er ikke mange i Finnmark. Det er gjort utgravninger i 17 gravrøyser, og til sammen er det registrert rundt 130 røyser og steinsettinger som kan være spor etter graver. Det er derfor på det rene at andre begravelsersformer må ha vært vanlig, kanskje overflategraver hvor de døde ble lagt rett på bakken uten tildekking eller ved tildekking som ikke er synlig/bevart i dag.

Religion
Det er mange forskere som mener at helleristningene er spor etter forhistorisk tro og ritualer. Helleristningene i Alta ble antakelig laget i yngre steinalder og i tidlig metalltid. De eldste helleristningene antas å være 6200 år gamle, dvs at de ble laget helt i begynnelsen av yngre steinalder. På helleristningene ser vi mange bilder og komposisjoner som viser mennesker og dyr i samhandling, for eksempel på jakt og fiske, men også mennesker som ser ut til å utføre ulike ritualer. Helleristningene ble kanskje laget i forbindelse med at mennesker kom sammen for å dyrke en felles tro og utføre rituelle handlinger. Knut Helskog mener at helleristningene i Alta viser at menneskene i yngre steinalder så på verden som delt inn i ulike nivå, med en over- og en underverden i tillegg til den fysiske virkelighet på jorda, og at helleristningene ble laget for komme i kontakt med ånder og guder i de andre verdener.

Litteratur:

Helskog, Knut 1988: Helleristningene i Alta. Spor etter ritualer og dagligliv i Finnmarks forhistorie. Alta.

Helskog, Knut 2001: Helleristningene i Hjemmeluft/Jiepmaluokta. Guidehefte. Alta Museum. Alta.

Hesjedal, Anders m.fl. 1996: Arkeologi på Slettnes. Dokumentasjon av 11.000 års bosetning. Tromsø Museums Skrifter XXVI.

Henriksen, Siv 2004: Steinaldergraver i Finnmark. I Sørgaard, K. O. (red.): Arktisk steinalder. Gjenreisningsmuseets skriftserie nr 2-2004.

Johansen, Heidi 1998: Fra yngre steinalder til tidlig metalltid i Finnmark. En kritisk diskusjon av tolkninger og begreper med utgangspunkt i hustuftene. Stensilserie B, Universitetet i Tromsø, Institutt for samfunnsvitenskap, arkeologiseksjonen.

Olsen, Bjørnar 1994: Bosetning og samfunn i Finnmarks forhistorie. Universitetsforlaget. Oslo.

Schanche, Kjersti 1994: Gressbakkentuftene i Varanger. Boliger og sosial struktur rundt 2000 f.Kr. Dr.art. avhandling i arkeologi. Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

Tansem, Karin 1998: Fra komsakultur til eldre steinalder i Finnmark. Stensilserie B, Universitetet i Tromsø.