Tidlige metallfunn

Ingen kan si sikkert hvorfor dette ble gjort. Også i seinere tider har det vært vanlig å gjemme vekk metallgjenstander i jorda, i berg og ur, i graver. La oss se litt på noen av disse aller eldste metallfunnene fra Finnmark.

Kopperdolken fra Varangerfjorden
På midten av 1980-tallet gjorde noen arkeologer et oppsiktsvekkende og sjeldent funn. I Karlebotn innerst i Varangerfjorden var det utgravninger i en 4.000 år gammel hustuft. Tufta var restene etter et stort torvhus. På utsiden av veggen som vendte mot havet hadde menneskene som engang bodde i huset, anlagt en søppeldynge, eller mødding som det også kalles. Opp over torvveggene kastet man avfall fra matlagingen, rester fra redskapsproduksjonen og annet som man ikke lenger kunne bruke. Men det spesielle med møddingene ved Varangerfjorden for 4-5000 år siden er at de også skjuler saker og ting som helt klart ikke var ubrukelig søppel. Det er vanlig å finne fullt brukbare og forseggjorte redskaper, smykker, kammer, små utskårne figurer av mennesker og dyr. I de kompakte møddinglagene har det vært gode bevaringsforhold for organisk materiale, og det meste av bein, horn og tre som er bevart fra steinalder/tidlig metalltid i Finnmark, er funnet i møddingene. Også i denne utgravningen fant arkeologene mange slike ting, blant annet et par små menneskefigur av bein. Men denne møddingen skulle vise seg å skjule noe som var enda mer spesielt, nemlig en godt bevart dolk av kopper! Dette funnet vakte stor oppsikt. Det var det eldste metallfunnet som noensinne var gjort i hele Norge, og et av de få funn av metall fra tida før Kristi fødsel i Finnmark.

Den flotte kopperdolken var sikkert en høyt verdsatt gjenstand for menneskene som bodde i torvhuset i den lille bygda innerst i Varangerfjorden. Den var laget av et råstoff ingen tidligere hadde sett maken til, og det var nok ikke alle forunt å eie en slik dolk. Men selv om materialet den var laget av var nytt, ser vi at formen ligner på skiferdolkene og spydene som var vanlig i Finnmark på denne tida. Kanskje var dolken laget her av importert kopper? Kopperet kom mest sannsynlig fra Russland. Her levde det mennesker som på den tida hadde lært seg å utvinne kopper. De byttet dette kopperet, og senere også bronse, mot pelsverk og andre varer fra fangstfolkene som bodde i Nord-Skandinavia. Kopper ble ikke utvunnet lokalt i Norge i tidlig metalltid/bronsealder, men importert som råmateriale eller ferdige gjenstander.

Støypeformer fra Jarfjord i Sør-Varanger
Kopperdolket var kaldhamret. Det vil si at kopperet ble banket og formet mens det var kaldt helt til det fikk den formen man ønsket. Dette var sikkert hardt arbeid, og det kunne være vanskelig å få det til på en skikkelig måte. Den vanligste måten å lage gjenstander av kopper og bronse på var å smelte metallet og fylle det i former laget av kleberstein. Dette er en myk steinsort som er lett å forme. Klebersteinen er så myk at det er mulig å skjære og risse i den. Formene besto av to like deler med et hulrom i midten. Her fylte man det varme metallet. Når dette var stivnet tok man delene fra hverandre og ut kom den ferdige gjenstanden.

I Finnmark er det funnet én og en halv slik støypeform av kleberstein, nemlig i Jarfjord i Sør-Varanger kommune. Formene ble brukt til å støype dolker eller spydspisser av bronse. Den største formen var til en dolk eller en spydspiss, mens den minste ble brukt til å støype en dolk. Formene er lik sentralrussiske dolker, og de er sannsynligvis fra den eldste fasen av tidlig metalltid, dvs 1800-900 f.Kr. Det ble ikke funnet noe annet sammen med disse formene. De kan ha vært et såkalt depotfunn, som betyr at de kan ha vært en skatt, en offergave eller at man ville skjule dem for noen.  

Jernkniver fra Kjelmøy i Sør-Varanger
I siste fase av tidlig metalltid (900 f.kr.–Kr.f.) hadde menneskene i Finnmark antakelig mye kontakt med folk i områder i Øst-Russland. Mens metall ikke hadde noen viktig plass bruksgjenstander i den første fasen av tidlig metalltid (1800-900 f.Kr.), blir redskaper av metall viktigere i det siste årtusen før Kristus. Dette merker vi blant annet på at stein blir mindre og mindre vanlig som materiale til redskaper. Menneskene i Finnmark begynte å bruke jern til redskaper i tillegg til bein, horn og noe stein. Steinbruken går gradvis tilbake i det siste årtusen f.Kr. På ei lita øy i Sør-Varanger, Kjelmøy, har arkeologer funnet mange rester etter denne tidligste jernbruken: Oddene på fire fiskekroker, to selharpuner og en pilespiss har vært forsterket med jern (resten av redskapet har vært laget av bein). 58 knivskaft har hatt jernblad. Dette ser vi på rustflekkene i festet, og i to av beinskaftene er jernbladet bevart. Et knivskaft og en jernbit er datert til 600 f.Kr.

I Nord-Finland, Nord-Sverige og Nord-Russland har det vært en omfattende jernbruk (og kanskje produksjon) på denne tida. Det eneste sikre sporene etter jernproduksjon er restene etter en ovn og 230 kg jernslagg ved Kemijärvi i Nord-Finland. Også fra nordre del av Karelen mellom Bottenvika og Hvitehavet er det gjort et slikt funn, og det er datert til 700 f.Kr. Ved innsjøen Virdnejávri i Alta er det funnet jernslagg fra denne fasen. 

Bronsespenne fra Kviby i Alta
I 1999 ble det ved en tilfeldighet funnet en fin bronsespenne i Kviby-området i Alta kommune. Den lå delvis skjult under mose og lav på toppen av en gammel strandvoll. Den irrgrønne fargen, som bronse får når det eldes, gjorde at spenna skilte seg tydelig ut fra den omliggende vegetasjonen. Bronsespenna er av en kjent norrøn type som kalles korsforma spenne. Denne typen dateres til sein folkevandringstid, dvs. til 500-tallet. Spenna er 7 cm lang. Den har et enkelt mønster. På baksiden kan vi se restene etter festet for nåla, som har festet spenna til drakten eller kappen. Til tross for det 1500 år lange oppholdet i jorda hadde bronsespenna ingen store skader. Mesteparten av tida har nok spenna vært mer beskyttet av jord og vegetasjon. Dette har gradvis blitt vasket bort av regn og vind. Bronsespenna er i dag utstilt på Alta Museum.

Bronsespenna er en ”fremmed fugl” i det arkeologiske materialet fra Finnmark. Egentlig hørte den hjemme i et helt annet område og i en helt annen kultur. Den er av en type som var vanlig i de norrøne jernaldersamfunnene i Sør-Skandinavia og mange liknende spenner er laget der. Noen av disse har funnet veien nordover langs kysten. Samene byttet ofte til seg smykker og andre fra sine naboer i sør og øst. Det er tidligere bare funnet én slik spenne i Finnmark – i en samisk grav på Varangerhalvøya. Det var en ung kvinne som hadde fått bronsespenna med seg i døden. Kanskje det var hennes mest dyrebare eiendel?

 Vi vet ikke om spenna fra Kviby også var en gravgave. Det er ingen synlige spor etter graver i området i dag. Kanskje var spenna en bortgjemt skatt eller et offer til gudene? Smykker og spenner av bronse, kopper og sølv var nok sjeldne og høyt verdsatte eiendeler på denne tida. Noen arkeologer mener at det ble etablert et utvekslingssystem mellom samene i Nord-Troms og Finnmark og de norrøne jernaldersamfunn lenger sør i Troms i løpet av 200-600-tallet, dvs akkurat på den tida spenna er fra. Draktspenner, som vår bronsespenne, kan ha vært en av varene som samene fikk i bytte for sine produkter. Men den kan også ha vært gitt i gave - som tegn på gjensidighet, respekt, eller kanskje som takk for handelen?

Sølv ”at leve af naar jeg kommer i de Dødes land” – Sølvskatter fra Altaområdet
”Dersom mine penger etter min død faller i andres hender, hva skal jeg ha å leve av når jeg kommer i de dødes land?”. Slik forklarte en same hvorfor han gravde ned sitt sølv. Dette kjenner vi også fra den norrøne befolkningen. I Odins lov, gjengitt i Heimskringla, heter det at enhver som kom til Valhalla skulle ”nyte det han hadde gravd ned i jorden”.  

Den største sølvskatten i Nord-Norge er sølvskatten fra Gakoriberget i Hjemmeluft/ Jiepmaluokta. Det var to småjenter som i 1942 fikk øye på noe som blinket i en trang bergsprekk. Det var en same som omkring 1650 hadde gravd ned familiesølvet sitt. Smykkene i skatten er laget mellom 1450 og 1650. Det er vanlig at vi finner samiske sølvskatter i nærheten av kjente markedsplasser på Nordkalotten. Det er også tilfellet med denne skatten. Funnstedet ligger ikke langt fra det store markedet i Bossekop. Sølvet i Gakoriberget kan ha blitt anskaffet gjennom byttehandel med nordmenn på markedet i Bossekop.
 
Et annet flott funn fra Alta er sølvhalsringen fra Lathari, som er ca 1000 år gammel. Dypt nede i sandjorden blant furutrærne var det noen som gravde ned denne ringen. Kanskje var det et offer til gudene? I vikingtida var det vanlig å grave ned sølvsaker over hele Norden. Sølvskattene var gaver til gudene eller noe å leve av i de dødes verden. I bakken lå også sølvet trygt forvart mot tyver og fremmede på plyndringstokter.

 I Alta-området er det gjort mange skattefunn opp gjennom årene. Skatten fra Gakoriberget og Lathari kan man se i skattemonteret i utstillingen på museet. Her kan man også finne ut mer om Årøya-skatten og Talvik-skatten. Altas eldste metallfunn, bronsespenna fra Kviby, finnes også her.

Litteratur:

Henriksen, Jørn 1996: Hellegroper. Fornminner fra en funntom periode. Stensilserie B nr 42.

Universitetet i Tromsø, Institutt for samfunnsvitenskap, Arkeologiseksjonen. Tromsø.

 Johansen, Heidi 2002: Gaven fra sør og andre tegn på kontakt og fellesskap i forhistorisk tid: nye arkeologiske funn forteller. I Valen, G. m.fl (red.): Flytting og forandring i Finnmarks fortid. Artikkelsamling fra museene i Finnmark. Alta.

 Olsen, Bjørnar 1994: Bosetning og samfunn i Finnmarks forhistorie. Universitetsforlaget. Oslo.

 Schanche, Kjersti 1989: Nye funn fra yngre steinalder i Varanger. Viking 1989.