Bergkunst

Bergkunst er et samlebegrep for slipte og hogde helleristninger, helle- og hulemalerier. Den vanligste bergkunsttypen i Norge er hogde helleristninger. I Finnmark finnes det for det meste hogde ristninger, samt noen lokaliteter med hellemalerier. Bergkunsten i Finnmark finnes i hovedsak langs kysten fra Porsanger og vestover. Den største konsentrasjonen av bergkunst laget av jeger-fangstfolk i hele Nord-Europa finner vi i bunnen av Altafjorden. Helleristninger og hellemalerier på til sammen fem lokaliteter i Alta ble i 1985 innskrevet på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv, Verdensarvlisten, som de eneste forhistoriske kulturminnene i landet. De andre kulturminnene i Norge på Verdensarvlisten er Bryggen i Bergen, Urnes Stavkirke og Bergstaden Røros.

Helleristninger fra feltet Ole PedersenIX I Hjemmeluft, Alta.  Foto:  Hans Christian Søborg, Alta Museum.  Disse helleristningnen er blant de eldste i Alta, datert til fase I (4200- 3300 f.kr.)  På bildet ser vi flere mennesker.  Noen har pil og bue, noen holder lange spyd, og i midten av bildet står to mennesker vendt mot hverandre med dyrehodestenger i hendene.  Vi ser også noen elger og en hare.  En del av helleristningene langs den tilrettelagte gangveien ved Alta museum er malt røde.  Dette blir gjort for at publikum skal se figurene bedre.  Vi har ingen indikasjon på at helleristningene ble malt i forhistorisk tid.

Bergkunstlokaliteter i Finnmark

I Finnmark finnes bergkunsten i all hovedsak i Vest-Finnmark. I Øst-Finnmark er det ikke funnet noen helleristninger fra steinalder og/eller tidlig metalltid. Fra denne perioden er det imidlertid funnet en steinplate malt i et rødt mønster i Nyelv på sørsiden av Varangerfjorden. Det finnes også helleristninger av samisk opprinnelse på det hellige fjellet Aldon på nordsiden av Varangerfjorden. Disse er trolig fra middelalder eller nyere tid. I Vest-Finnmark finner vi helleristninger og/eller hellemalerier i Alta, Kvalsund og Porsanger og på Sørøya. I Alta finner vi de største konsentrasjonene av bergkunst. Her kjenner man til mer enn 5000 figurer. Det meste av bergkunsten i Finnmark er laget på fast fjell, men det finnes også en del større eller mindre løsblokker med figurer på, for eksempel den første kjente helleristningen fra Altafjorden, ”Pippi-steinen”, som er utstilt på Tromsø Museum – Universitetsmuseet. De fleste helleristninger utenfor bunnen av Altafjorden og Porsangerfjorden er laget på løsblokker.  

En rein hogget inn i en løsblokk i Hjemmeluft/Jiepmaluokta.  Helleristningsfigurer på fast berg i Hjemmeluft/Jiepmaluokta.  Foto:  Heidi Johansen., Alta museum.

Verdensarven i Alta

UNESCOs generalkonferanse vedtok i 1972 den internasjonale Konvensjonen om vern av Verdens Kultur- og Naturarv, som Norge skrev under på i 1977. Formålet med konvensjonen er å beskytte steder som har en særskilt universell verdi - historisk, kunstnerisk, vitenskapelig eller estetisk - og bevare dem som verdensarv for kommende generasjoner. Pr. 1.mai 2004 er det 754 kultur- eller naturminner som er innskrevet på Verdensarvlisten, deriblant pyramidene i Egypt, Notre-Dame katedralen i Paris, Akropolis i Athen, Taj Mahal i India, Stonehenge i England, Drottningholm slott i Sverige og helleristningene i Tanum i Sverige. I Norge er det foruten bergkunsten i Alta tre andre kulturminner som har fått denne spesielle utmerkelsen; Bryggen i Bergen, Urnes Stavkirke og Bergstaden Røros. 

Fem av bergkunstlokalitetene i Alta kommune ble innskrevet på Verdensarvlisten 3. desember 1985, nemlig helleristningene i Hjemmeluft/Jiepmaluokta, Kåfjord, Storsteinen og Amtmannsnes og hellemaleriene i Transfarelv.  De første helleristningene på Storsteinen og i Hjemmeluft/Jiepmaluokta ble oppdaget i 1972, og ut over på 1970-tallet ble det gjort mange nye funn. I dag er det kjent mer enn 3000 figurer bare i Hjemmeluft/Jiepmaluokta, som er den eneste lokaliteten som er tilrettelagt for publikum. Til sammen er det over 5000 enkeltfigurer i Alta.

Alta museum i Hjemmeluft/Jiepmaluokta, Alta.  Foto:  Heidi Johansen., Alta museum.  De første feltene med helleristninger i tettstedetAlta ble oppdaget i 1972.  På 1980-tallet ble noen av feltene av feltene i Hjemmeluft tilrettelagt for publikum med gangveier.  Alta museum flyttet inn i nybygget i Hjemmeluft 17.juni 1991.  Bygningne er tegnet av arkitet Peter Maisenhølder ved Atelier 2.

Begrunnelsen for at bergkunsten i Alta ble innskrevet på Verdensarvlisten er:

·      Den største samling helleristninger laget av jeger-fangstfolk i Nord-Europa.

·      Mange unike scener, som reingjerder og bjørnejakt, mennesker på truger og i dans.

·      Høy kunstnerisk utførelse.

·      Lang utstrekning i tid innenfor et lite område – noe som er en unik kronologisk situasjon, nasjonalt og internasjonalt.

·      Store boplassområder fra samme tid nær helleristningene i Kåfjord, Amtmannsnes og Hjemmeluft/Jiepmaluokta.

·      Helleristningene er svært godt bevart og ulike produksjonsteknikker er derfor synlig.

·      Hellemaleriene i Transfarelvdalen er en integrert del av det samme kulturelle systemet som helleristningene, og hører derfor sammen med helleristningene.

Datering av bergkunst
Helleristningene ble mest sannsynlig laget på de glatte svabergene nær strandlinjen. Etter at trykket av isen som lå over Skandinavia i tusener av år forsvant, begynte landet å stige. I begynnelsen, da isavsmeltingen var størst, steg landet raskt. Etter hvert som trykket stabiliserte seg, avtok hastigheten. I Alta steg landet med hele 30 meter på to tusen år, for mellom 10.000 og 8000 år siden. Og etter som menneskene foretrakk å ha sine boplasser nært fjæra og sjøen, måtte en slik landheving ha vært merkbar fra en generasjon til en annen. For mellom 7000 og 6000 år siden var det liten forandring i forholdet mellom hav og land. I bunnen av de store fjordene, som Altafjorden, innebar dette at havet sto og vasket på samme bergflater i lang tid. Noen steder var vaskinga så sterk at skuringsstripene etter stein som lå i isbreen ble slipt bort. I Hjemmeluft/Jiepmaluokta er helleristningene på disse slipte flatene laget etter nedslipingen og de kan derfor ikke være særlig eldre enn 6000 år. Etter som nye bergflater steg opp fra havet, ble disse tatt i bruk til å lage helleristninger. Derfor er helleristningene på de øvre bergflater eldre enn de som ligger på et lavere nivå. Helleristningene i Hjemmeluft/Jiepmaluokta ligger mellom 26,5 og 8,5 m.o.h. Dette betyr at de eldste er 6200 år gamle og de yngste er 2000 år. Helleristningssteinene på Slettnes på Sørøya antas å være fra slutten av eldre steinalder.
På noen av lokalitetene i Alta finnes det helleristninger fra ulike tidsperioder, noe som gir oss en sjelden mulighet til å studere kronologiske variasjoner. Knut Helskog deler helleristningene i Alta inn i 4 hovedfaser, og vi kan se tydelig forskjeller mellom de ulike fasene.  

Dette gjelder for det første utformingen av figurene. Båter, mennesker og dyr er laget forskjellig i de ulike fasene. For det andre er det til dels variasjoner i motivene mellom fasene. Til den eldste fasen hører for eksempel de mange store jaktscenene og bjørnescenene. I fase II er fortsatt rein, elg og bjørn viktige dyr, og i denne fasen er det også en del sjøfugl og drektige dyr. I fase III er det mennesket og reinen som dominerer, og menneskene er svært forskjellige fra de som er avbildet både før og senere. I fase IV finnes det fortsatt rein, elg, mennesker, kveite, båter. Den første og eneste skiløperen i Alta er fra denne fasen. Båtene endrer seg gjennom de tre fasene hvor det finnes båter.  

I Hjemmeluft/Jiepmaluokta, som er det eneste området som er tilrettelagt for publikum, kan man se helleristninger fra fase I, II og IV. Helleristninger fra fase III finnes for det meste på Storsteinen og Amtmannsnes. Det finnes noen få figurer også i Hjemmeluft/Jiepmaluokta, men disse er ikke synlige fra gangveiene.

Hvorfor lagde man bergkunst?

 Det har lenge vært vanlig å skille mellom veideristninger og jordbruksristninger, et skille som refererte til ulike økonomisk basis i samfunnene hvor ristningene ble laget. I dette skillet lå det også en kronologisk variasjon, da veideristningene i Sør-Norge hørte til i yngre steinalder, mens jordbruksristningene ble laget i bronsealder. Man antok at veideristningene viste det som var viktig i jegernes verden, og at årsaken til at de ble laget var for å få kontroll over byttet (jaktmagi). Jordbruksristningene derimot viste bondens verden og var forbundet med fruktbarhetskult. Dette skillet er en sterk forenkling av det mangfoldet som finnes i bergkunsten. Spesielt helleristningene i Alta viser at det er en stor variasjon i motiv, og at det er komplekse scener som er avbildet på bergene. Bergkunsten i Finnmark og Alta, også den fra tidlig metalltid, er laget av jeger-fangstfolk, men det er ikke lenger så vanlig å bruke betegnelsen veideristninger om denne bergkunsten.

Helleristningene viser en del av trosforestillingene til fortidas mennesker, og de ble nok laget av en person som var inneforstått med figurenes betydning, kanskje en sjaman. Områdene hvor man lagde bergkunst var sannsynligvis rituelle og hellige steder hvor mennesker fra ulike områder regelmessig kom sammen, kanskje i forbindelse med sesongmessige flyttinger mellom kyst og innland. Hensikten med å lage bilder på bergene var antakelig å utføre ulike rituelle handlinger og komme i kontakt med åndene, for eksempel for å sikre fremtiden eller takke for støtten i tida som hadde gått. Helleristningene var antakelig elementer av myter eller fortellinger som var en viktig del av menneskenes trosforestillinger og ritualer. Dyre- og jaktscenene var kanskje del av ritualer for å sikre seg god jaktlykke, bjørnescenene kan ha vært en del av en bjørnekult, mens gravide mennesker og drektige dyr kan ha vært viktige elementer i fruktbarhetsritualer. Noen figurer ble kanskje laget som del av overgangsritualer, for eksempel mellom barn og voksen, sommer og vinter, levende og død. Videre kan noen dyr representere forfedrene, totemdyret, som menneskene kanskje mente de stammet fra. Tolkningene er mange og vi kan aldri vite helt sikkert hva bildene virkelig betydde – vi kan bare sannsynliggjøre noen tolkninger fremfor andre.

Hjemmeluft/Jiepmaluokta må ha vært et viktig rituelt møtested i over 4000 år, kanskje et sted hvor folk fra kyst- og innlandsområdene møttes en eller flere ganger i året. Det er få spor etter permanent bosetning her. Bukta var kanskje ikke bebodd hele året, men Altafjordområdet var rikt på ressurser som må ha vært viktige for fangstfolkene som bodde lenger ute ved kysten og på øyene, og i innlandet. Dette gjelder forekomster av god stein til redskapene og asbest til å forsterke leirkarene med. Arkeologiske utgravninger i forbindelse med utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget har vist at området ved Sautso og Virdnejávri var viktige steder blant annet for villreinjakt.

 
Helleristningene viser et utvalg av dyrelivet som fantes i Finnmark – rein, elg, bjørn, rev, hare, hund/ulv, gjess, ender, svane, skarv, kveite, laks, hval, hai. De forteller altså noe om livsgrunnlaget for menneskene i forhistorisk tid. Men det er ikke fortidas ”meny” som er avbildet. Undersøkelser av møddinger (søppeldynger) viser et annet bilde, med stor variasjon i matveien. Men fisk, som torsk, hyse og sei, utgjorde gjerne en stor del av kostholdet for kystmenneskene. Nesten ingen fisk er imidlertid avbildet på helleristningene. Unntaket er kveita, og et par laks. Noen helleristninger viser båter, mennesker, jakt og fiske. Noen viser mennesker i ulike ritualer. Ingen kan vite helt sikkert hva bildene betyr. Men de er mer enn bare et utvalg av scener fra et steinalderliv.

En flokk med rein Foto:  Hans Christian Søborg, Alta museum

Helleristningene på Amtmannsnes

Amtmannsnes ligger på nordøstsiden av Komsafjellet. Amtmannsnes er et forholdsvis flatt nes, hvor de høyeste partiene bare ligger ca 25 m over havet. Da de første figurene ble hogget inn i svabergene i Kåfjord og Hjemmeluft/Jiepmaluokta, lå Amtmannsnes fortsatt dekket av havet. Helleristningene på Amtmannsnes ligger mellom 14 og 17 m over dagens havnivå, og de er derfor yngre enn de som ligger høyere oppe andre steder. Høyden over havet tilsier at figurene skal dateres til fase III (2200-1200 f. Kr.).

Figurene på Amtmannsnes er svært forskjellige fra de øvrige helleristninger i Alta. Det er hovedsakelig mennesker og rein som er avbildet. Menneskefigurene er ofte større og mer stiliserte, og de har ofte ansiktstrekk, hår eller horn, og mønster på kroppen. Noen kan se ut som de er gravide. Alle menneskene er forskjellige, som om de forestiller guder eller individer med ulik betydning. Noen ser ut til å være påkledd kostymer som en sjaman. I motsetning til dette er menneskefigurene fra de eldre og yngre fasene ofte mindre strekfigurer som utfører ulike aktiviteter. Noen av reinfigurene minner mye om figurer som tolkes som hjort lenger sør i Norge. Bein av hjort er imidlertid ikke funnet i møddinger fra steinalderen i Finnmark. Ellers består helleristningene på Amtmannsnes av ulike mønstre (sikksakk-linjer og korsformete mønster).

Menneskefigurer på Amtmannsnes Foto: Knut Helskog, Tromsø museum-universitetsmuseet

Litteratur:

Helskog, Knut 1988: Helleristningene i Alta. Spor etter ritualer og dagligliv i Finnmarks forhistorie. Alta.
Helskog, Knut 2001: Helleristningene i Hjemmeluft/Jiepmaluokta. Guidehefte. Alta Museum. Alta.
Hesjedal, Anders 1992: Veideristninger i Nord-Norge, datering og tolkningsproblematikk. Viking 1996:27-53.
Hesjedal, Anders 1994: Helleristningene som tegn og tekst. En analyse av veideristningene i Nordland og Troms. Stensilserie B nr 33, Universitetet i Tromsø, Institutt for samfunnsvitenskap, Arkeologiseksjonen.
Hesjedal, Anders 1993: Finnmarks eldste helleristninger? Ottar 194:25-35.
Hesjedal, Anders m.fl. 1996: Arkeologi på Slettnes. Dokumentasjon av 11.000 års bosetning. Tromsø Museums Skrifter XXVI.
Olsen, Bjørnar 1994: Bosetning og samfunn i Finnmarks forhistorie. Universitetsforlaget. Oslo.
Simonsen, Povl 1958: Arktiske helleristninger i Nord-Norge II. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Oslo.
Tansem, Karin 2002: Forvaltningsplan for Verdensarvområdene, Alta kommune, Finnmark. Finnmark fylkeskommune.